Nathalie Sørlie

Jeg fortalte tidligere at min verden falt i grus da Aqua annonserte sitt brudd. Jeg vet at jeg med hånden på hjertet kan si at dette var en av de tristeste dagene i hele mitt liv. Året 2009 har dermed vært et lykkelig år, da Aqua igjen er gjenforent.

Jeg har vært av den typen som har boikottet den kjente Allsangen på grensen. Ikke fordi jeg syns det er tøft å være imot noe som dyrkes i Halden, eller fordi alle bestemødre elsker dette opplegget, men simpelthen fordi jeg syns det er dønn kjedelig. Før dagen i dag hadde jeg kun satt mine føtter på Fredriksten Festning under Allsang en gang. Og den ene gangen var det jo så klart Gaute Ormåsen som var gjest. Hallo, jeg kjørte til og med til Ørje for å få et glimt av denne fantastiske skapningen, så et par kjipe timer på festningen skulle jeg vel kunne overleve. Og så sant, så gjort, jeg overlevde – men det bare så vidt. Derfor lovte jeg meg selv at jeg aldri skulle synge eller klappe med når en mann ba meg om det, sammtidig som gress-smaken i rumpen begynte å trenge gjennom. Ergo, aldri mer allsang.

Så (smart som du er), klarer du vel da kanskje å gjette deg til hvor jeg var i dag. Jeg var her:

Og om du ser nøye nok på dette bilde finner du hele Aqua-gjengen. Gjett om jeg ble rørt til tårer. Dette veier så fryktelig opp for alle de gangene pappa nektet meg å farge håret rødt, eller alle de gangene jeg brukte opp alle pengene mine for å kjøpe meg det nyeste Aqua albumet. Dette var rett og slett magisk!

Dagen min kunne ikke bli bedre – trodde jeg.

Dette var helt til jeg ruslet langs med den fantastiske Halden brygga da plutselig hele Aqua sto noen inches fra meg. Jeg frøs så klart ikke bare til en stein, men til et helt isfjell og klarte verken å lukke munnen eller i det hele tatt bevege en enste kroppsdel. Godt var det derfor at jeg hadde mor (som er mye tøffere og sterkere enn meg (fornøyd nå, mamma?)) som kunne handle opp med mitt o-så-store idol. Resultatet ble som følger:

Meg og min nye BFF. Vakkert! Om jeg ser en smule skremt ut er det bare fordi Lene la armen rundt meg, jeg ble totalt paralysert og klarte ikke tenke..
(Til Cecilie: HENNE overgår alle damer!)

Hun sa at jeg var nydelig. Da holdt jeg på å gå i bakken. Det er det peneste noen har sagt til meg på lenge.

Så da var jeg jo bare pent nødt til å løpe innom nærmeste butikk for å kjøpe hårfarge. Nå skal håret farges sort og jeg skal gå til anskaffelse av pannelugg – takk gudene for at hun ikke har rødt, kort hår enda..

Jeg lover deg – om det så skal være slik at jeg kun får ha med meg én ting tilbake til Australia, skal jeg vedde begge nyrene mine på at denne ene tingen skal være Aquas nyslupne album fylt til randen med greatest hits. Oh yeah.

Til slutt må jeg si at Halden i dag har vært en fantastisk by. Den har oppført seg eksemplarisk. Slenger inn et snikreklamebilde for Halden: